Tomboy var et av 1980-tallets mest anerkjente og populære popband i Norge. Med røtter på Askøy utenfor Bergen, leverte gruppen en rekke bestselgende plateutgivelser, vant Spellemannpris og spilte for fulle hus over hele landet. I sine glansdager opplevde de en popularitet som i Norge til tider overgikk selveste A-ha.

Fire ambum Mellom 1985 og 1991 ga Tomboy ut fire album som alle nådde høyt opp på de norske hitlistene. Med et samlet platesalg på over 300 000 eksemplarer og et rykte som et av landets mest profesjonelle liveband, satte de dype spor i den norske pophistorien med sitt sofistikerte sound preget av soul, funk og moderne synthpop. Bandets besetning besto av:
 Torhild Sivertsen (vokal) Per Hansmark (keyboards og hovedkomponist) Øyvind Lerø (gitar) Terje Lerø (bass) Jan Sollesnes (trommer) Kalle Tangset (saksofon, synther og perkusjon)

1. Veien fra «løo» til det store gjennombruddet

Fra Con Moto til Jazz/fusion (1976–1982) Historien om Tomboy startet i 1976 under navnet Con Moto. Bandet ble startet av brødrene Per og Nils Hansmark, sammen med Øyvind Lerø og Jarle Stølen. Musikkformen var viserock, og de spilte i starten mest i kristne sammenhenger. Deres aller første spillejobb fant sted på bedehuset på Follese – en opplevelse som vakte oppsikt og ble oppfattet som temmelig «hårreisende» musikk av det lokale publikumet på den tiden. Blant tilskuerne var en ung Torhild Sivertsen, som ikke bare lot seg imponere av musikken, men som også hadde et godt øye til keyboardist Per Hansmark.
 I 1978 skiftet gruppen navn til Elisa. Terje Lerø (Øyvinds bror) overtok på bass da Stølen dro i militæret, og Kalle Tangset kom med på saksofon. Bandet holdt til i kjelleren på den gamle skolen på Follese (nåværende FOLK). Deres første langtur gikk til Sauda og Oslo. Det økonomiske utbyttet var beskjedent: Konserten i Sauda kino, arrangert av Bjørn Eidsvågs bror Eddie, innbrakte rundt 200 kroner. I Oslo måtte bandet spe på budsjettet ved at brødrene Lerøs bror, Magne, samlet inn tomflasker etter konserten – en innsamling som ga rundt hundre kroner i pant.
 Etter korte utskiftninger i 1979 endret bandet navn til Myrra (Lyrikk og Fusjonsband), der Linda Farestveit kom inn på vokal. Musikken beveget seg i retning av jazzrock og fusion, noe som sikret dem spillejobber på studentstedet Hulen i Bergen og på Nattjazzen. Da Farestveit sluttet, overtok Per Hansmark vokalist-rollen i en periode.

Samtidig markerte bandmedlemmene seg i det bergenske musikkmiljøet; Per, Terje og Linda vant blant annet bestemannspriser i rockemønstringen til «Frikk musikk», og Per og Terje gjorde spillejobber med popbandet TOMA (kjent for låten «Hallo hallo min venn»). Da Nils Hansmark dro i militæret i 1982, overtok Jan Sollesnes trommestikkene.
 Parallelt med dette eksisterte bandet Gentle Touch (med Myrra besetning minus Jan S), dette var et prosjekt sterkt inspirert av den britiske og bergenske new wave - bølgen (som Japan, Gary Numan og Program 82). Trond Raunehaug spilte trommer. Elementer og inspirasjon fra denne sjangeren skulle snart smelte sammen med musikken til Myrra.

Torhild blir med og Tomboy «blir født» (1983) Myrra fortsatte med Jan S. som bandets trommis. I 1983 var bandet på utkikk etter en ny fast vokalist. Flere håpefulle var innom øvingslokalet i en ombygd låve, eller «løo», for å prøvesynge, uten at bandet fant den rette. Per Hansmark foreslo da at kjæresten hans, Torhild Sivertsen, burde prøve seg. Hun var imidlertid altfor sjenert og nervøs til å synge foran hele bandet. Løsningen ble at Per tok henne med til «løo» alene, hvor de to gjorde opptak av et par låter. Da resten av bandet fikk høre opptaket, var det ingen tvil: Stemmen hennes var akkurat det de lette etter.

Med en ny, markant frontfigur trengte bandet et nytt navn. Valget falt på Tomboy (som betyr guttejente/ jente som leker med gutter), et navn som spilte perfekt på dynamikken mellom Torhild og de fem guttene i bandet. Et annet navne-alternativ, Avenue Talk, ble i stedet «solgt» til et bergensband der en kompis av Per spilte.

Torhild hadde sin aller første scenedebut med Tomboy den 2. juli 1983, passende nok i bryllupet til bandmedlem Kalle Tangset og hans Bella. Bandet gikk berette i studio i Bruce Studio i Fjøsangerveien og spilte inn flere demoer, blant annet av en låt som skulle definere karrieren deres: «Time to be Free».

Det store spranget: Kontrakten med CBS (1984–1985) Tidlig i 1984 tok bandet grep for å sikre seg platekontrakt. Det ble spandert flybilletter på Per og Øyvind slik at de kunne reise til Oslo for personlig å levere demo-kassetter til plateselskapene. Det ga umiddelbar uttelling hos giganten CBS, men selskapet ville se bandet live før de signerte.

I mai 1984 kom Kristian Lindemann og Rune Hagberg fra CBS til Bergen. Tomboys daværende manager, Torstein Olsen hadde booket bandet inn på den legendariske nattklubben Discen på Hotell Norge. Konserten ble en enorm suksess og ryktene om det fantastiske livebandet spredte seg som ild i tørt gress i Bergensnatten. Lokalet ble stappfullt og bandet skapte meget god stemning.

Representantene fra CBS ble overbevist av publikumsresponsen og bandets profesjonalitet. De gav dem umiddelbart 10 000 kroner for å spille inn en ny demo. Dette ledet videre til klarsignal for studioinnspilling i februar 1985. Bandet fikk frie tøyler til å velge både studio og produsent. Gjennombruddet var et faktum da singelen «Time to be Free» ble sluppet i juni 1985, fulgt av debutalbumet med samme navn på høsten.

2. Moderne teknologi og britiske ører 
Tomboy markerte seg raskt som en av de mest innovative popgruppene i Norge. De framsto som Norges første gjennomførte elektroniske popband. De omfavnet 1980-tallets muligheter av ny teknologi og ble selve manifestasjonen av de nye mulighetene som lå i synthesizere, sequensere og samplere. Dette prosjektet markerte et historisk vendepunkt i norsk musikkhistorie. Det var her datamaskiner for aller første gang ble brukt i en plateproduksjon i Norge. Bruken av samplere og synther på den første platen var fremtredende. Blåserekke, trommer og delvis bass var for en stor del samplete og programmerte. Musikkstilen plasserte seg i skjæringspunktet mellom fengende pop, urban funk og melodiøs soul. Dette kombinert med Torhild Sivertsen sin kraftfulle, soulinspirerte vokal ga bandet et meget sofistikert særpreg.

Tilfeldigheten i Sigma Studio Mye av æren for det polerte, internasjonale lydbildet skal britiske Murray Munro ha. At han ble bandets faste produsent på de tre første platene, skyldtes imidlertid en ren tilfeldighet.

Tomboy jaktet på den beste og mest moderne lyden til debutalbumet, og kontaktet det legendariske Sigma Studio i Sandviken i Bergen. Tekniker og gründer på den tiden var Erling Lund, som hadde startet studioet sammen med Kåre kalvenes (Program 81/82 og Secret Mission). Bandet presenterte musikken sin for Lund og forklarte visjonen de hadde for lydbildet. Han skjønte nesten umiddelbart hvor Askøy-strilene ville. For å illustrere en mulighet, satte Lund på en demoplate han nettopp hadde mottatt fra et engelsk firma som ønsket å selge en ny og rimelig samplingteknologi.
 Tomboy tente umiddelbart for dette låt akkurat slik de hadde forestilt seg. Erling Lund forsvant kjapt ut på kontoret, og da han kom tilbake, kunne han overraske bandet. Han hadde like greit ringt direkte til England og snakket med mannen bak demoen – Murray Munro. Briten var ledig og tok gjerne turen til Bergen. Plateselskapet CBS ble kontaktet, og etter litt om og men godkjente de at Munro skulle produsere albumet.

Apple-pionerer og Spellemannpris På denne tiden spilte Munro i det britiske synthbandet Mainframe. Der eksperimenterte de med en av de tidlige Apple-datamaskinene og et egenutviklet samplingsystem kalt DS3 (Digital Sampling System). Munro pakket med seg dette unike datautstyret til Bergen og Sigma Studio. Systemet ble helt avgjørende for å forme lyden på Tomboys debutplate.

Denne hypermoderne, teknologitunge tilnærmingen ga dem massiv suksess hos publikum, men den falt ikke alltid i god jord hos datidens mer tradisjonelle rocke-puritanere. Bandet opplevde en del kritikk fra anmeldere som mente musikken ble for «kunstig» eller manglet «ekte" instrumentering – en type motbør bandet selv opplevde som urettferdig.

Tekniker Erling Lund bidro med uvurderlig teknisk drahjelp. Han fungerte som en viktig tekniker og støttespiller, og han fikk Spellemannsprisen 1985 i klassen «Årets bransjepris». Dette mye takket at han våget å satse på ny teknologi og nye tilnærminger i studiearbeidet med TOMBOY.

3. Plateutgivelser og studiotiden (1985–1991)

Sigma studio Bandet gikk i Sigma studio og tilbrakte cirka en måned der vinteren 1985. Debutsingelen «Time to be free» ble gitt ut i mai 1985. Den ble en umiddelbar suksess. At det ikke var internasjonale stjerner som Chaka Khan, Jody Watley eller Annie Lennox som sang, men en ukjent 21-årig jente fra Follese på Askøy, overrasket mange som hørte låten for første gang. [1, 2] Før lansering og for å være sikre på at de hadde valgt riktig låt som førstesingel tok bandet og produsenten med en tidlig miks av låten en kveld og fikk DJen på Oleana i Bergen til å spille den uten annonsering. Reaksjonen var et fullt dansegulv og det ble tatt som et godt tegn. KJERSTI B - KEN DANG

De tre første albumene ble spilt inn i SIGMA studio. Albumene «Back to the Beat» (BTTB) og «Shadows On The Wall» ble ferdigmikset og remikset i henholdsvis Matrix Studio og Roundhouse Studios i London. Teknikere i studio var foruten Erling Lund; Geir Luedy Andersen (hjelpelekniker og senere Chocolate Overdose og manager for Aurora). Kåre Kalvenes (Program 81/-82, Secret Mission) og Yngve Sætre (Barbie Bones) bidro på «Shadows on the Wall»

Musikere og stjernelag på kor Tomboy spilte alle instrumentene selv på plateinnspillingene. På debutsingelen «Time to be free» deltok Cristian Lindeman fra CBS og Egil Eldøen på kor. En skoleklasse fra Strusshamn skole bidro også med sang på låten «Let us stay together». [1] På de senere utgivelsene overtok et vokal- og stjernelag bestående av Sigvart Dagsland, Frank Ådahl og Håkon Iversen koristjobben, etter å ha deltatt på deler av bandets forutgående turne.

Per Hansmark skrev nesten alle låtene som ble spilt inn. Produsent Murray Munro bidro som låtskriver på «People Get Moving» og «Islands», mens Øyvind Lerø skrev «Dancing In Grey» på album nr.2. På 3.platen fikk Per hjelp av Carmen De La Nuez (fra Bergensbandet Hole in the Wall). Hun bidro bla. på tittellåta "Shadows On The Wall" og "These Lonely Nights". 
Studioliv og humor Under studiotiden i Sigma ble det til tider mye dødtid og venting for musikerne. Ventetiden ble slått ihjel med tegneserielesing, TV-titting, deriblant Tom & Jerry. Kanskje derfor en snutt fra «Tom&Jerry» fikk være med på starten av låten «Back to the Beat». De drev også med ulike konkurranseleker. En klassisk øvelse var «brekkjernholding». Her var regelen enkel: hold et brekkjern på strak arm i luften lengst mulig. Det gikk rykter om at Øyvind ofte stakk av med seieren her. Innimellom sørget Erling Lund for forrtjent påfyll med kaffe og berlinerboller.

Da bandet var London for å remikse «Back to the Beat» kom det en dag en svær og tung pakke levert i studio. Pakken var sendt fra Bergen. Den hadde ingen avsender men inneholdt 12 berlinerboller og et svært brekkjern. Det var tydelig at Erling Lund savnet gjengen i studio!

Utgivelser

Time to be Free (1985): Debutalbumet som etablerte gruppen på det nasjonale popkartet og introduserte bandet for det brede publikum. Solgte NÆRMERE 50.000 eks. Den store hiten ble «Time to be free», men også «Danger of love» utmerket seg. Back to the Beat (1987): Bandets desidert største kommersielle triumf. Albumet solgte over 160 000 eksemplarer, toppet VG-lista og sikret dem Spellemannprisen 1987 i klassen pop. Inneholdt megahiten «People Get Moving». Lå på VG-lista i hele 23 uker (med 1. plass som beste notering etter få uker). Inneholdt hiten «People Get Moving». Shadows on the Wall (1988): Befestet posisjonen for Tomboy som Norges ledende popband. Solgte til gull og nådde høyt opp på VG-lista. Den inneholdt singelen «King For a Day», som lå 11 uker på VG-lista. Read My Lips (1991): Bandets siste studioalbum før de ga seg. Introduserte et enda heftigere og mer moderne rytmebilde, men oppnådde ikke de samme salgstallene som forgjengerne. Singelen «Sweet Talking Boys» ble presentert på Spellemann samme året. People Get Moving - The best of Tomboy (2005): Utgivelsen kom som en oppsummering av karrieren og en fullbyrdelse av kontrakt med plateselskapet på 5 utgivelser. Time to be Free Høsten 1985 ble albumet "Time To Be Free" lagt ut for salg, og i midten av november debuterte den på VG-lista, med en 16. plass. Uka etter var den oppe på 9. plass, som beste plassering. Den var inne på VG-lista i hele 21 uker, og solgte til sammen litt over 40.000 eksemplarer.  "Time To Be Free" vakte oppsikt pga den proffe produksjonen og det gjennomarbeidede lydbildet.Også bandet selv var fornøyd med plata. Per Hansmark: «Vi er veldig fornøyde med LPen. Den står vi helt og fullt inne for. Det er morsomt å se at den selger bra også. Den store inspirasjonskilden til låtene har vært gammel soulmusikk, som vi har kombinert med moderne virkemidler, så det er blitt en egen sound.» Aftenposten ved Tor Marcussen skrøt av bandets proffe lydbilde i sin anmeldelse. Den kunne minne om Eurythmics skrev han. Han skrøt også av keyboardist og låtskriver Per Hansmark: «Han stiller med gode melodilinjer, spennende skifter og artige arrangement.» Låter som ble framhevet var "Time To Be Free", "Close To Me", "Don't Break It» og instrumental-partiet "End Of The Night (Part II)". I tillegg til "Time To Be Free" ble røffe "Close To Me" gitt ut på singel fra albumet. "Time To Be Free" albumet var forøvrig en av de aller første utgivelsene på CD i Norge. Back to the beat Etter suksessen med "Time To Be Free" var det stor interesse for den nye plata i media og blant platekjøperne. Forhåndssalget var på hele 20.000 eksemplarer. Og 24. januar 1987 fikk publikum en første smakebit da Tomboy opptrådte på Spellemannsprisen på NRK TV med låten "People Get Moving». Under framføring av låten på TV gikk røykmaskinen helt løpsk. Scenen og lokalet ble fullstendig tåkelagt av tykk røyk, men vokalist Torhild Sivertsen og bandet lot seg ikke stoppe og fullførte låten med glans. Singelen var ute i butikkene den påfølgende mandagen. Platen lå på toppen av både salgs- og hitlistene i lang tid. Aftenposten skrøt av Tomboys opptreden på Spellemannsprisen: «Torhild Sivertsen og Askøy-bandet Tomboy sørget for at det hele fikk 'soul' fra første stund.» Albumet ble gitt ut på like etter og gikk etter få dager inn på VG-lista med en 3. plass. I sin 2. uke på VG-lista gikk "Back To The Beat" helt til topps, og der lå den i hele 6 uker før den ble dyttet ned til 2. plass av "Wild Frontier" med Gary Moore. Først etter 23 uker var den ute av VG-lista. Til sammen solgte "Back To The Beat" over 150.000 eksemplarer. Bandet selv var svært fornøyd med den nye plata.Torhild Sivertsen: «Back To The Beat» står på egne ben. Antydningen av soul er utviklet videre, elektronikken er tonet ned for å gi plass til mer varme. Men selvfølgelig er sentrale elementer som f.eks. stemme og musikere de samme.» Også musikkanmelderne var begeistret for Tomboys nye plate. Aftenposten skrev: «Nå låter det ikke bare bra til å være norsk, nå låter det bra. Punktum.» Og videre: «Nå fremstår Tomboy som et band med en sjelden følelse for rytme, trøkk og intensitet, som en hovedingrediens i soul/funk.» Låter de framhevet utover tittelsporet var "Danger Of Love", "Burn It Down", og "Back To The Beat». Bandet var i London og fikk produsert en påkostet musikkvideo til hiten «People get Moving». Det meste av videoen ble tatt opp i en tom og nedlagt kirkebygning i London i sommeren 1987. Før selve opptakene måtte bandmedlemmene gjennomgå et intensivt lynkurs i dansing og etter dansekurset ble bandet sendt ut i gatene i London for å praktisere det de hadde lært – blant annet foran lokale torghandlere (som ikke var like blid for filmingen). Musikkvideoen ble spilt mye på MTV. Shadows on the wall Albumet Shadows on the Wall markerte et tydelig stilskifte for Tomboy sammenlignet med de to foregående utgivelsene. Lydbildet hadde et mer akustisk preg, der fokus lå på de sterke melodiene fremfor innovativ produksjon, synther og sampling. Mens forgjengeren handlet om å gå Back to the Beat, valgte bandet denne gangen å gå «back to the roots». Vokalist Torhild Sivertsen forklarte bakgrunnen for det nye uttrykket slik: «Det handler litt om hvordan vi lever. Om miljøet og den nære kontakten med naturen som vi opplever på Askøy. På en måte er vi blitt enda sterkere knyttet til alt det, og det har preget denne LPen. Mange av sangene er laget på hytta med kassegitar og munnspill.» Ifølge bandet selv var dette en plate ment for hjertet og hodet, i motsetning til Time to Be Free og Back to the Beat, som først og fremst var ment for beina. Under Spellemannsprisen for 1988 (som gikk av stabelen 25. februar 1989) var Tomboy nominert til den prestisjetunge Juryens hederspris, men den utmerkelsen gikk til slutt til komponisten Harald Sæverud. Til tross for at de ikke vant prisen, fikk Torhild Sivertsen en annen stor ære under samme utdeling. Hun ble spurt om å være programleder for det populære TV-showet. Dette oppdraget bekreftet hennes sterke posisjon i det norske kulturlivet, hvor hun ble anerkjent like mye for sin utstråling og formidlingsevne som for sine musikalske prestasjoner. Torhild reflekterte over rollen i et intervju:«Det var veldig gøy å bli spurt. Jeg tok det som en ærefull tillitserklæring, og takket ja. Riktignok etter betenkningstid. Jeg ser på dette som en naturlig videreføring av min karriere." Read my Lips Oppfølgeren Read My Lips ble i sin helhet spilt inn i kjelleren hjemme hos Per og Torhild på Follese på Askøy. På platecoveret ble prosessen lakonisk beskrevet som «Recorded and edited at home». Der de på sine tre første album hadde støttet seg på den britiske produsenten Murray Munro, valgte Hansmark denne gangen å sitte i produsentstolen alene. I forkant av innspillingen hadde paret investert flere hundre tusen kroner i topp moderne, digitalt studioutstyr. Dette ga dem en helt ny arbeidshverdag. Torhild Sivertsen uttalte: «Hjemmestudioet har gitt oss frihet og overskudd, og nettopp overskudd er det viktigste i vår musikkstil.» I februar 1991 fikk Tomboy en gyllen mulighet til å presentere det nye materialet for et millionpublikum. Like før albumet traff platebutikkene, opptrådte de under Spellemannsprisen med den fengende singelen «Sweet Talking Boys». Framføringen ble en energisk smakebit på albumet, og viste et band som, tross det hjemmesnekrede utgangspunktet, leverte popmusikk i absolutt toppklasse. Det tok Per Hansmark hele tre år å fullføre albumet. Spesielt singelen «Sweet Talking Boys» krevde mye tid og flikking. «Da jeg hadde riffet på sangen 'Sweet Talking Boys', følte jeg at det var verdt de tre siste måneders arbeid,» fortalte Hansmark. I tillegg til de faste musikerne fikk Tomboy eksklusiv drahjelp fra kjente navn som Sigvart Dagsland, Håkon Iversen og Sigmund Groven. «Helt fra første stund, mens jeg laget 'How Strong', visste jeg at her måtte det være munnspill. Og det måtte være Sigmund Groven. Det var ikke nei i hans munn, og han var en fryd å ha i huset,» mintes Hansmark. De siste bitene falt på plass i Nidaros Studio i Trondheim og delvis i Sigma Studio i Bergen, hvor platen ble remikset og mastret. Selv om Tomboy selv var svært fornøyd med Read My Lips, var mottakelsen blant kritikere og platekjøpere delt. VG trillet en firer på terningen og mente de mange disco- og dance-låtene ble for pregløse. Avisen ga imidlertid pluss for de roligere sporene og Hansmark låtskriverevner, men anbefalte bandet å gå over til å synge på norsk for å finne et mer særegent uttrykk. Aftenposten var langt mer begeistret og kåret albumet til bandets hittil beste. Anmelderen skrøt av at Tomboy klarte å skape fengende dansemusikk uten å fremstå som bleke kopier av den britiske housebølgen. Avisen trakk frem at bandet virket mindre pretensiøse og heller rendyrket det de var best til: å lage solid pop for dansegulvet. Låter som «Sweet Talking Boys» ble trukket fram som deres mest dansevennlige noensinne, mens «Home in Your Heart» virkelig viste det enorme vokaltalentet til Torhild Sivertsen. Kommersielt nådde likevel ikke albumet gamle høyder. «Read My Lips» stoppet på en 6. plass på VG-lista og falt ut etter kun seks uker. «Sweet Talking Boys» ble også stående som albumets eneste singelutgivelse.

4. Enestående liveproduksjoner og massiv suksess

Kvalitet på veien Tomboy var langt fra bare et velpolert studioprosjekt fra Askøy. De etablerte seg raskt som et av Norges aller mest profilerte og energiske liveband. På sine omfattende turneer rundt i landet sparte bandet aldri på noe. De insisterte alltid på å bruke det absolutt beste som fantes på markedet av lyd- og lysutstyr, noe som ga dem et sound og en visuell ramme som holdt skyhøy internasjonal standard. [1, 2, 3] Disse kvalitetene ble lagt merke til rundt om i hele Norges land. Særlig Torhild som bandets frontfigur fikk massivt gode anmeldelser.

Bandets selvsikre fremtreden på konserter og i TV-opptredener imponerte mange, men irriterte nok også noen. I ettertid er de blitt omtalt som 'lyden av jappetiden i Norge', med skulderputer og hockeysveis som var så typisk for tiåret. Tomboy var nysgjerrig på det som foregikk på musikk-scenen ute i verden, og inkorporerte mye av dette i musikken de skapte. Også i det visuelle utrykket på scenen.

Lyd- og lysfolkene som var med og ivaretok det gode musikalske og visuelle uttrykket, og de andre som stod for den tekniske hjelpen til bandet underveis var viktige. Her nevnes noen av dem, men det var også flere som bidro underveis:

1986: første turneen var Jørn Abrahamsen, «Palle» Norodd Løvaas, «Brødet» Jan Ove Østerbø (Royster trommer) med. 1986: Videre var det Drammen lyd v/ Stein Fossheim, Ståle Kilen og Finn Tore Tokle og Johnny Skalleberg (Hydra) 1987 - 89: Eilif Stene og Vidar Hundvin, Ståle Kilen, Frode Breivik, Harald Hole, Kjetil Melkersen og Jørgen Stene fra Grieghallen lyd, som senere ble til til «Cruising Bergen». Vidar tok etter hvert over front-lydmixen etter Eilif S. De siste rundene var det Svein Lunde,  Jan Inge Ingebrigtsen, Baard Hansen og Atle Sekkingstad som var med.

Torhild Sivertsen: «Jeg tror noe av grunnen til at vi fikk den suksessen vi fikk var at vi var veldig tydelige eksponenter for 80-tallet både gjennom musikken og stilen vår. Sånn sett var vi en gruppe det var lett å forholde seg til. Vi var også innovative og tidlig ute med å bruke ny teknologi med synther og sampling i musikken vår.»

Per Hansmark: "Egentlig hadde det vært naturlig å starte i det intime formatet, men vi fikk aldri en normal bandtid. "Vi fikk platekontrakt med en gang og gikk rett på de store konsertene."

Turné og TV-opptredener (1985–1986) Etter utgivelsen av «Time to be Free»-albumet fulgte en intens og suksessrik konsertperiode. I løpet av 1986 spilte Tomboy hele 62 konserter. Bandet turnerte landet rundt og spilte på alt fra mindre lokalscener til store festivaler. Blant høydepunktene var Midnattsfestivalen i Lakselv og det gigantiske Rockegildet i Horten, der de delte scene med store nordiske navn som Kim Larsen, Imperiet og Åge Aleksandersen.

Parallelt med turneringen var Tomboy hyppige gjester på TV, noe som for alvor sementerte det nasjonale gjennombruddet. De sikret seg tidlig bred folkelig appell gjennom opptredener i NRKs beste sendetid, blant annet i Lørdagssirkus og under den prestisjetunge TV-aksjonen. Torhild Sivertsen påpekte selv viktigheten av denne typen eksponering:

«Slapp man til på lørdagsunderholdningen på NRK, var jo grunnlaget for suksess lagt.»

Bandet nådde også ut til det mer rendyrkede musikkpublikummet. De deltok i NRKs Nattrock sammen med internasjonale stjerner som Simple Minds og Eurythmics, og de fikk europeisk oppmerksomhet da Sky Channel og DJ Pat Sharp filmet et show med bandet i Kongeparken. Tomboys populærkulturelle status ble ytterligere bekreftet høsten 1986, da Torhild Sivertsen prydet forsiden av Det Nye. Som 80-tallets største norske organ for ungdomskultur og -mote, passet Sivertsen perfekt inn som bandets visuelle ansikt utad.

Koristene For å gjenskape det fyldige og sjelfulle pop/soul-soundet fra albumene, hadde Tomboy med seg noen av landets fremste vokalister på laget. På utgivelsen Back to the Beat og senere live konserter, bidro kjente navn som Sigvart Dagsland, Frank Ådahl og Håkon Iversen. Disse sterke stemmene ga liveshowene den ekstra musikalske tyngden og «korveggen» som ble et av bandets viktigste varemerker. [1, 2] Selv kalte gjengen seg selv morsomt nok «korebukkene». Gjengen markerte seg så sterkt at de på deler av turneene fikk de sitt eget solonummer.

Blant andre kjente navn som bidro som korister var; Tor Endresen, Øyvind «Rattiti» Løberg, Frank Hovland (Program 81/82 og Avenue Talk) og Kate Augestad (Program 81/82). Jon Dagsland (bror til Sigvart) og Kurt Andreassen (Franklin) var også med på deler av båtturneen.

Samarbeidet med Stageway Arne Svare fra Stageway tok kontakt med bandet etter den umiddelbare suksessen med «Time to be Free». Han ville satse stort og overta fullt ansvar for videre satsing og samarbeidet med plateselskapet. Torstein Olsen hadde til nå fungert som bandets kontakt utad. Nå trakk han seg ut av rollen og bandet takket ja til Arne Svares tilbud.

Stageway ble startet i Bergen i 1981 av Arne Svare og Trygve Kvandal, opprinnelig under navnet Studentenes Artistformidling. På 1980-tallet fungerte de i stor grad som et bookingbyrå som forsynte norske klubbscener med både nasjonale og internasjonale navn, og organiserte store turneer. TNT, Jonas Fjeld Band, Lava og MODS var blant bandene og artistene Stageway samarbeidet tett med da Tomboy innledet sitt samarbeidet med dem.

Arne Svare var nytenkende og kreativ, og bandmedlemmene har i ettertid uttalt at, det å ha et stort og profesjonelt management i ryggen ga dem den økonomiske og kreative friheten de trengte til å utvikle musikkuttrykket sitt.

Steinar Woll fra Stageway ble Tomboys tour-manager i glansdagene. Woll var med på alt fra de omfattende turneene til TV-opptredener. Woll var også med sammen med Per Østmark fra CBS under innspillingen av musikkvideoen til «People Get Moving».

Woll ble erstattet av Terje Haakonsen etter en stund. På den siste turneen hadde ikke bandet med noen representant fra Stageway, og tok seg av alt selv. Jan S. tok mye ansvar i så måte og det ble kanskje hans spede start som manager.

Trygve Kvandal bidro også , og var bla. med til London under miksen av «Shadows on the Wall».

Norgesturné og den flytende scenen (1987) For å promotere sitt nye album Back to the Beat, la Tomboy ut på en omfattende norgesturné vinteren og våren 1987. For å nå de mange småstedene langs den værutsatte norskekysten, valgte bandet og deres management en høyst original reisemåte: De ble med den ombygde messebåten M/S Bolette.

Underveis, i en ny havn hver dag, var Tomboy hovedattraksjon om kveldene. Turneen beveget seg langs den norske kysten fra Båtsfjord i nord til Sandnes i sør, og de besøkte mindre steder og tettsteder som vanligvis var vanskelige å nå med bil på den tiden. Blant havnene de la til kai og holdt konserter og signeringer i var Narvik, Svolvær, Harstad og Tromsø. [1] Totalt besøkte Tomboy 35 byer og tettsteder i løpet av den omfattende turneen.

Båten fungerte både som transportmiddel, hotell og selve konsertarenaen. Siden scenen var fastmontert om bord for å tåle sjøgang, slapp bandet å rigge opp og ned utstyr på hvert enkelt stoppested. Ved å bo, reise og holde konsertene om bord i skipet, sparte det 12 mann sterke reisefølget tid på rigging og endeløse kjøreturer gjennom snøstormer. Messen ombord var hovedsakelig en bilmesse og flere biler stod til bandets disposisjon på dagtid, bla en standsmessig Rolls-Royce Silver Shadow.

Bandet hoppet av båt-turneen etter Sandnessjøen for å delta i NRKs store musikksatsing direkte fra Drammenshallen. Mot slutten av turneen gjorde bandet et nytt avhopp til en stor innendørs konsert foran 1200 mennesker på Chateau Neuf i Oslo. [1, 2]

Turneen vakte stor oppsikt, og riksmedier som NRK Lørdagsrevyen slo fast at: «Det virker som suksessen til TOMBOY nå ikke har noen grenser».

Bladet Det Nye fulgte bandet på deler av turneen, og journalisten Yan Friis lot seg sjarmere av bandets jordnære livsstil på turné – fritt for alkohol og skandaler, og med en vokalist som drakk utelukkende mineralvann.

Musikalsk leverte de på toppnivå; en av konsertene ble beskrevet som en formidabel formtopp der: «Torhild Sivertsen sang med en intensitet som om man befant seg om bord på Titanic, og ikke Bolette».

Et hektisk år på TV og store scener Utover våren og sommeren 1987 fortsatte Tomboy i et forrykende tempo. De var jevnlig å se på TV, og sementerte sin status som et av landets største band gjennom store fellesopptredener med tiårets andre popgiganter: TopPop: NRKs store musikksatsing direkte fra Drammenshallen, sammen med navn som The Monroes, Bobbysocks og DaVinci. De fikk Nordisk eksponering da de deltok i den direktesendte skandinaviske samproduksjonen «Hallo igjen» fra Gøteborg. Tomboy spilte på St. Hanshaugen sammen med The Manhattan Transfer i juli 1987. [1] De ble portrettert i en egen NRK-dokumentar i programmet Slåbrock. Deltok på prestisjefylte arrangementer som Momarkedet, Bik Bok/Poco Locos store moteshow i Oslo Konserthus og missekonkurransen Frøken Norge (som også ble sendt på britiske Sky Channel).

Suksess uten ende Sommerturneen bød på flere ikoniske øyeblikk. Under Midnattsfestivalen i Honningsvåg delte de scene med internasjonale navn som Kim Larsen og Bob Geldof. Til tross for bitende nordnorsk kulde, nektet Torhild Sivertsen å fire på sceneantrekket. Kledd i en tynn, sort trikot sang hun frostrøyken av publikum, og Aftenposten rapporterte at det var først da Tomboy gikk på scenen at rockenatten fikk ekte driv.

Det hører med til historien at lysmann Ståle Kilen varmet opp scenehåndklær over lampene på scenen og løp rund mellom låtene slik at musikerne i bandet skulle unngå forfrosne hender og klare å spille best mulig.

Mellom februar og september 1987 gjennomførte Tomboy svimlende 110 opptredener. Bandet erkjente selv at de hadde nådd en grense for hva som var mulig: «Det er det maksimale vi kan gjøre i et land som Norge. Det er lett å bli overeksponert.»

5. Turnering, TV og SAS

Tomboy promoterte albumet Shadows on the Wall (1988) med en omfattende norgesturné som startet i Sarpsborg november 1988. Før bandet tok en pause ved nyttår, spilte de konserter på flere steder i hele 12 norske byer; bla. Sandefjord, Kongsberg, Kristiansand, Bergen, Haugesund, Stavanger og Oslo.

I løpet av denne perioden markerte de seg også sterkt på TV. De deltok på TVNorge-åpningen i direkteshowet «Norge – her er vi» fra Oslo Cabaret. De var også med på NRKs LørDan (nyttårsaften 1988) Tomboy underholdt TV-seerne sammen med kjente flere kjente navn. Aftenposten skrev at bandet bidro til å holde familiene samlet på nyttårskvelden.

Torhild ledet Spelemannsendingen Under Spellemannsprisen 25. februar 1989 var Tomboy nominert til Juryens hederspris (som til slutt gikk til Harald Sæverud). Vokalist Torhild Sivertsen ble spurt om å være programleder for arrangementet, noe som bekreftet hennes sterke utstråling og taleevner. Sivertsen uttalte selv om oppdraget: 
«Det var veldig gøy å bli spurt. Jeg tok det som en ærefull tillitserklæring, og takket ja. Riktignok etter betenkningstid. Jeg ser på dette som en naturlig videreføring av min karriere.»

Aftenposten benyttet anledningen til å skryte litt av Tomboy, samme dag som programmet ble sendt på TV: "De har lært seg faget drivende pop. Både i studio og på konserter. Tomboy har et sjeldent driv på scenen. Personlighetene og utseendet har  gjort Tomboy til pophelter. Som samtidig respekteres for god musikk og godt håndverk av mer kritiske feinschmeckere. Det er en sjelden kombinasjon for norske artister.»

Turnering og TV 1989 Den 18. januar 1989 fortsatte Tomboy norgesturneen med oppstart på Finnsnes. Fram til midten av mars besøkte de over 20 steder over hele landet, fra Tromsø i nord til Bergen og Oslo i sør. Her er høydepunktene fra våren og sommeren 1989. Militærhjelp i nord: I april spilte de på en aksjonsuke mot apartheid i Hammerfest og i Tromsø. Begge konsertene var nær ved å bli avlyst, men Forsvaret reddet bandet og konsertene ved å frakte dem med både militærfly og et helikopter fra 330-skvadronen. Store festivaler og utekonserter: Bandet spilte for over 8 000 mennesker under åpningen av Oslofest på Frogner stadion, sammen med artister som Åge Aleksandersen og Jahn Teigen. De spilte også på Rock-konvoi i Jordal Amfi til inntekt for AIDS-forskningen. Denne konserten ble også sendt på NRK TV. Flere TV-opptredener: Tomboy var gjester i TVNorge-programmet Norsk på torsdag, og vokalist Torhild Sivertsen gjestet NRK-programmet Show Show. I juni sto bandet for musikken under det populære NRK-showet Ta sjansen i Holmenkollen, der de fremførte låten «King For A Day».

Samarbeid med SAS I november 1988 lanserte flyselskapet SAS en storstilt plan om å gjøre Tomboy til megastjerner i løpet av fem år. SAS planla å bruke sitt globale nettverk for å gjøre gruppen større enn selv A-Ha. Initiativet kom fra SAS' informasjonssjef Lars Otto Wollum, som hadde bakgrunn fra musikk-industrien og koblet prosjektet opp mot den kommende markedsføringen av Lillehammer-OL i 1994.

SAS bidro i første omgang med 200 000 kroner. Selskapet stilte "tung markedsføringsekspertise" og 250 utestasjoner til disposisjon.Målet var å bruke Tomboy til å markedsføre Norge internasjonalt gjennom SAS' store kontaktflate.

Samarbeidet resulterte i en innspilling av musikkvideo til låten "When The Kingdom Comes». Den ble spilt inn på et snødekt Nordkapplatå med SAS som driftsansvarlig. Målet var å profilere Nordkapp og Norge som reisemål. Store deler av videoen ble filmet fra helikopter og de seks bandmedlemmene måtte filme i føyke og ekstrem kulde. Gitarist Øyvind Lerø forteller at han mistet helt følelsen i fingrene fordi han måtte spille uten votter. En artig historie som ble husket var at Torhild glemte navnet på flytypen Twin-Otter og kalte den i stedet en «Vri-åtter»; dette til stor underholdning for resten av bandet. Det hører med til historien at musikkvideoen av forskjellige grunner aldri ble fullført.

Etter «Read my lips» 1990 var et stille år på scener og TV for Tomboy. Året ble brukt til å gjøre ferdig fjerdeplaten «Read my Lips». De opptrådte på Spellemannsprisen i 1991 der de spilte «Sweet talking Boys» som en del av lanseringen av platen. Platen fikk ikke den helt store mottakelsen og bandet hadde ingen turne i etterkant. I løpet av 1991 ble bandet oppløst. Torhild tok jobber sammen med «Notodden Bluesband» og Dag Kolsrud og startet etter hvert sin solokarriere.

6. Utenlandslansering?

Drømmen om utlandet: Da Tomboy skulle erobre verden I november 1987 hadde Aftenposten et større oppslag om det bergenske popfenomenet Tomboy. Deres ferske suksessalbum "Back To The Beat" var i ferd med å rulles ut internasjonalt, med planlagte utgivelser i så uventede og spredte markeder som New Zealand, Canada og Venezuela. Bandet var på dette tidspunktet motiverte for et utenlandsk gjennombrudd. Selvtilliten var solid forankret i den enorme suksessen de opplevde på hjemmebane. I tillegg hadde de klokkertro på den påkostede og profesjonelle musikkvideoen som var produsert til hitsingelen "People Get Moving". [1, 2] Torhild Sivertsen forklarte strategien slik overfor pressen:

"Det er flere grunner til at vi har ventet med en eventuell utenlandslansering. Vårt publikum her hjemme vil alltid være våre hjerter nærmest. Hvis man skal slå gjennom i de største vesteuropeiske landene, er man også nødt til å ha en god video for å kunne bli presentert på musikkanalene på TV. Det er først nå vi har fått til å lage den."

Møte med CBS International i New York Etter braksuksessen på hjemmebane for Tomboy ville CBS prøve å lansere bandet i utlandet. CBS hadde internasjonale ambisjoner for dem, og noen singler ble utgitt i europeiske land, bla Tyskland, men det store internasjonale gjennombruddet uteble, noe som ofte skjedde for norske band i skyggen av A-ha på den tiden.

Bandets moderne sound og Torhilds unike internasjonale format ledet til et høythengende strategimøte med CBS International i New York, der det ble lagt store planer for å lansere den norske gruppen på det globale markedet. [1]

Per og Torhild deltok på møte med CBS international i NewYork sammen med den norske avdelingen av CBS. På den tiden hadde CBS i USA flere aktuelle artister som ønsket lansering, blant annet Celine Dion fra Canada.

Til «Det Nye» i september 1987 la ikke bandet skjul på at de satset høyt, men de la også vekt på risikoen som lå i den tøffe internasjonale musikkbransjen:

«Det er klart, ambisjonene er der. Vi har folk som jobber ukentlig med kontakter rundt om i verden. Det vil bli en knekk hvis utlandet flopper.»

Eksportbølgen i a-has fotspor Tomboys internasjonale ambisjoner kom ikke ut av intet. I kjølvannet av A-has banebrytende suksess på hitlistene verden over, herjet en voldsom pop-optimisme i Norge på andre halvdel av 1980-tallet. Musikkbransjen og riksmedier som VG og Aftenposten jaktet konstant på «det neste store fra Norge». Blant de mange profilert bandene som jevnlig ble trukket frem som potensielle eksportvarer var selvfølgelig Tomboy. Andre Navn som ble nevnt var bla. The Monroes, Fra Lippo Lippi og One 2 Many,. Back To The Beat forble deres kommersielle høydepunkt og musikkvideoen til "People Get Moving" oppnådde mye spilletid på den europeiske musikkgiganten MTV. Likevel viste det internasjonale markedet seg å være vanskelig å erobre permanent for Askøy-bandet. [1, 2, 3]

7. Teppefall for et popeventyr: Da Tomboy takket for seg Ved utgangen av 1991 tok historien om et av Norges mest markante popband en foreløpig slutt. Det ble da offisielt kjent at Tomboy var oppløst. Bruddet kom ikke som et sjokk på de innviede, men var resultatet av en modningsprosess som hadde pågått internt i bandet over lengre tid.

Slitasje og manglende turnélyst En av de utløsende årsakene til oppløsningen var at tangentmann og hovedlåtskriver Per Hansmark ikke lenger ønsket å reise rundt på omfattende turneer. Siden han og vokalist Torhild Sivertsen både dannet den musikalske kjernen i bandet og var gift privat, fikk denne avgjørelsen stor betydning. Torhild Sivertsen oppsummerte situasjonen slik:

"Det fikk mye å si, ettersom han var musikalsk drivkraft i bandet. Jeg var nok litt trøtt av å reise selv også."

I tillegg spilte tidsånden inn. Etter hvert som 1980-tallet gikk over i 1990-tallet, endret det musikalske landskapet seg. Bandet innså at publikumsinteressen for Tomboys karakteristiske synthpop- og souldrevne plater var dalende. Det ble derfor en felles erkjennelse av at det var riktig å sette et verdig punktum og ta en pause på ubestemt tid.

Da medlemmene skilte lag, kunne de se tilbake på flere begivenhetsrike år (1983–1991) i den absolutte eliten av norsk musikkliv. Fra den spede starten på Askøy hadde de vokst til å bli et av landets mest populære band. Torhild uttalte til pressen:

«Tiden med Tomboy var et eventyr. Vi var ikke forberedt på stor suksess. Tilvenningskurven var bratt, kan du si.»

8. Ettertid og gjenforening

Veien videre Torhild Sivertsen var den eneste som fortsatte en aktiv, profilert musikkarriere. Hun etablerte seg som en av landets mest allsidige vokalister, men Per Hansmark valgte en mer tilbaketrukket tilværelse i familiens hjemmestudio, De øvrige bandmedlemmene: Kalle Tangset, Terje Lerø, Øyvind Lerø og Jan Sollesnes valgte å trekke seg ut av det intense rampelyset til fordel for sivile yrker. Jan Sollesnes var den eneste av dem som fortsatte i «bransjen». Han fikk jobb i managementet Stageway. Senere etablerte han eget management under navnet HiHat management.

Torhilds solokarriere og samarbeidsprosjekter Allerede i julen 1991 var Torhild tilbake i rampelyset som gjestevokalist på Dag Kolsruds suksessrike julealbum "December II". Kolsrud sparer ikke på konfekten i sin beskrivelse av samarbeidet: «Hun gjør en flott innsats. Maken til proff holdning som du finner hos Torhild Sivertsen skal du lete lenge etter. Hun er en prinsesse å jobbe med.»

Kort tid etter ble hun fast vokalist i det anerkjente Notodden Blues Band, et samarbeid som varte i en årrekke og viste en helt ny og tøffere side av stemmeprakten hennes.

Utover 90-tallet satset hun for alvor på en solokarriere og i 1997 kom solodebuten «Out Of The Blue». Albumet ble produsert av ektemannen Per Hansmark i samarbeid med stjerneprodusent David Eriksen (senere kjent som Idol-dommer og management-gründer). Singelen «Tell It Like It Is» ble en formidabel hit og herjet på NRKs Norsktoppen, der den tronet på førsteplass i tre uker. I 2000 kom hennes andre soloalbum, oppfølgeren «Airborne», som sementerte hennes posisjon som uavhengig artist.

Torhild Sivertsen deltok i Melodi Grand Prix i 2007 med låten «Love On The Dancefloor» sammen med The Funky Family (tvillingbrødrene Taiwo og Kehinde Karlsen) De leverte en bunnsolid opptreden og gikk rett videre til den store finalen. Der nådde de imidlertid ikke helt opp. Selv om det ikke ble seier, står opptredenen igjen som et energisk MGP-øyeblikk der Tomboy-vokalisten beviste at hun fortsatt eide det fengende pop- og danseshow-formatet.

Bak spakene og hjemme med barna Mens Torhild stadig var på farten, valgte Per Hansmark å prioritere rollen som familiemann. Han tilbrakte mye tid hjemme med parets barn, samtidig som han jobbet flittig i hjemmestudioet deres i kjelleren på Follese. Musikalsk bidro han blant annet som produsent på den bergenske gitarvirtuosen Mads Eriksens album "The Ploughboy" i 1996.

Lost Weekend 2009 I 2009 gjorde bandet et etterlengtet comeback under rockefestivalen «Lost Weekend» på Askøy til stor begeistring for gamle fans. Askøybandet Allison hadde også en comeback konsert på festivalen samme år.

Festivalledelsen hadde forsøkt å booke Tomboy i en årrekke uten hell. Da de fikk nyss om at bandet hadde spilt sammen i et privat olje-event før jul i 2008, tok de kontakt med Per Hansmark. Bandet ønsket å støtte festivalen fordi den over tid hadde stått i økonomiske vansker og de synes den var viktig for Askøy og musikkmiljøet. Chris Møller (Lost Weekend):

«Vi ringte rett til Per Hansmark, og så begynte snøballen å rulle. Det var en skikkelig bombe for oss.»

Torhild Sivertsen uttalte:

«Vi kunne ikke si nei da vi ble spurt. Det er en spesiell festival på et vakkert sted.»

Alle de seks originale medlemmer sto på scenen sammen. De hadde med seg to korister, deriblant Egil Eldøen (kjent fra Lava), som også koret på den opprinnelige innspillingen av "Time To Be Free». Det ble kun spilt låter fra de fire originale Tomboy-albumene.

Bergens Tidende anmeldte konserten to dager senere. Anmelderen ga bandet skryt for grundige forberedelser og yrkesstolthet, og konstaterte at det hverken ble pinlig eller patetisk. Samtidig bemerket avisen at det kunne merkes at det var nesten 20 år siden sist, da samspillet tidvis manglet den helt organiske enheten og solopartiene bar preg av lite improvisasjon. Hovedpersonene selv var imidlertid svært godt fornøyd med resultatet. Som Per Hansmark sa det til BT: «Jeg synes faktisk at vi låter bedre nå enn for 20 år siden.»

Rockheim I 2010 ble Rockheim - Det nasjonale museet for populærmusikk åpnet i Trondheim. Og som endel av eksteriøret på bygningen var platecoverne til mange av de mest markante norske utgivelsene de siste 50 årene avbildet. Deriblant coveret til "Time To Be Free", noe som var en liten fjær i «sydvesten» til gruppa fra Askøy. Noen år senere ble de også en viktig del av utstillingen inne på museet.

Tomboy vil bli husket som et band, som beviste at et knippe ungdommer som startet band i en gammel løe på Askøy, kunne produsere popmusikk i absolutt verdensklasse, og som våget å tenke stort i en tid der norsk popbransje var i ferd med å våkne for alvor.